«For mange av fotballspillerne våre er det en ren tilfeldighet at de endte opp med nettopp fotball. Det er faktisk en av de store suksesshistoriene i norsk idrett.»

Robert Spilmann er leder i Ørnes IL. Ørnes er kommunesenteret i Meløy kommune i Nordland, og Spilmann har ansvaret for å sikre at klubben følger den helt spesielle norske idrettsfilosofien: idrettsglede.

«Det er en lang tradisjon her i klubben», forklarer han. «Barn mellom fem og åtte år kan prøve alle idrettene vi tilbyr. Slik kan de finne ut hva de mestrer, og hva de faktisk har lyst til å drive med.»

Noen har trukket frem idrettsglede som en forklaring på det norske landslagets imponerende innsats under fotball-VM i 2026. De fleste land prøver å fange opp unge talenter så tidlig som mulig og sluse dem inn i et formalisert akademi- eller ligasystem, men Norge gjør det annerledes. Tankegangen her er at idrett først og fremst skal være gøy. Trenere forventes å ta bort presset, og heller gi barna rom til å veksle mellom ulike aktiviteter i sitt eget tempo. Som resultat får de et mer naturlig og sunnere forhold til idrett.

Denne filosofien fungerer selvfølgelig bare hvis det er mange nok idretter for barn å velge mellom, og det er her Robert og klubben kommer inn i bildet.

«Barne- og ungdomsfotball er vår største aktivitet», sier han, «men vi tilbyr også håndball og volleyball, og nå har vi frisbeegolf med både en 9-hulls- og en 18-hulls bane. Men den idretten som vokser mest akkurat nå, er klatring. Vi har en egen klatrevegg, og det er så mange som vil bruke den at det faktisk har blitt et problem.»

«Det er et par andre klubber i regionen, på steder som Glomfjord og Neverdal, og det finnes selvfølgelig seniorlag i fotball andre steder også, men vi er det største fleridrettslaget i dette området. Vi har rundt 420 medlemmer, noe som tilsvarer omtrent en fjerdedel av befolkningen på Ørnes. Den nest største klubben har bare 150 medlemmer.»

Robert vokste opp helt i sør, i nærheten av svenskegrensen, og flyttet til Ørnes for nesten 20 år siden. Selv om han til daglig jobber som sikkerhetskonsulent, var volleyball hans første store kjærlighet. Etter en suksessfull periode som ungdomsspiller, med et par kamper for landslaget, bestemte han seg for å bli dommer. Der steg han i gradene og var leder for dommerkomiteen i Norges Volleyballforbund i åtte år, frem til han ga seg i 2024.

«Vi har ingen ansatte i klubben. Vi er alle frivillige, og for tre år siden, da klubben lette etter en ny leder og de fikk høre om bakgrunnen min, var jeg dum nok til å si ja.»

Han ler. «Jeg har egentlig vært utrolig heldig. Dette er noe jeg brenner for, og det er min måte å gi noe tilbake på.»

Dette kan være lettere sagt enn gjort. Siden Ørnes IL er den største klubben på Ørnes og i områdene rundt, er det forventet at de kontinuerlig investerer i nye idretter og anlegg for å fortsette å være et sted der folk i alle aldre møtes for å være i aktivitet.

Da klubben ble stiftet i januar 1948, var teater en del av tilbudet, men dette ble skilt ut for noen år siden for å holde klubben rendyrket for idrett. En nylig satsing på e-sport ble også kortvarig, ettersom en annen lokal klubb allerede hadde et tilbud. «Det virket dumt at vi skulle konkurrere med hverandre», sier Robert. Skigruppen ble også nylig skilt ut som et eget lag, etter bekymring for at den ble liggende i skyggen av fotballen.

Andre tiltak, som frisbeegolf, har blitt en kjempesuksess. Det spilles nå over 2 600 runder i året på klubbens baner, og det er faktisk flere registrerte spillere enn det er innbyggere på selve Ørnes. Samtidig betyr størrelsen på frisbeegolfbanene at det kreves betydelige summer til vedlikehold og drift.

Denne veksten i spillertall går mot den generelle demografiske trenden i Nordland, som opplever en svak nedgang i folketallet. De som flytter nordover, er som regel arbeidstakere knyttet til en av bedriftene i Glomfjord Industripark. Denne arbeidsstyrken kan raskt krympe dersom én arbeidsgiver forlater området.

«Vår hovedutfordring er å få tak i gode trenere», forklarer Robert. «De fleste av trenerne våre er foreldre, og vi må bruke mye penger på opplæring av de som allerede bor her. Hvis en trener vil dra til England for å ta et kurs, sier vi aldri nei til utdanning. Men selv om vi på en måte fungerer som kommunens største SFO, kan det være vanskelig å finne foreldre som er villige til å ta ansvar for klubben og stille opp som frivillige hos oss.»

«Men husk at når disse barna flytter til byen – enten det er Oslo, Trondheim eller et annet sted – har de med seg en solid grunnmur: respekt for regler, fair play og gode holdninger.»

For Daniel Bergli, Nscales direktør for industripartnerskap (og selv oppvokst i lokalsamfunnet), var det denne viktige samfunnsrollen, samt Nscales ansvar overfor lokalsamfunnet som arbeidsgiver, som fanget oppmerksomheten hans.

«Vi er en liten kommune», forklarer han. «Så [Nscale] må se på helheten. Det betyr å gå inn og bidra, slik at klubben har det de trenger for å støtte barna, og fordi det er viktig at vi hjelper hverandre.»

Nscale sponser klubben med 23 000 kroner årlig i tre år. Selskapets logo pryder nå klubbens røde drakter, og en betydelig del av de løpende kostnadene er dekket. For Robert betyr dette at de kan fortsette å holde medlemskontingenten så lav som mulig, og i tillegg opprettholde et solidaritetsfond for familier og barn som ellers ikke ville hatt råd til å melde seg på klubbens aktiviteter.

«Vi ønsker at kommunen skal vokse og bli et stadig mer attraktivt sted å bo, slik at vi tiltrekker oss arbeidskraft», sier Daniel. «Enhver bedrift har et samfunnsansvar for nærmiljøet sitt, men vi ønsker også å gjøre det tydelig at vi er her for å bli – på lang sikt.»

Denne langsiktige støtten løper frem til klubbens 80-årsjubileum i 2028. Robert og kollegene hans er allerede i gang med å planlegge feiringen, som potensielt kan inkludere en egen «bedriftsolympiade». Der skal de ansatte i Nscale og andre lokale industribedrifter konkurrere mot hverandre i alle idrettene klubben tilbyr.

«Det er en ganske vill idé, men jeg tror det er mulig», sier Robert. «Uansett er denne langsiktige støtten utrolig viktig for oss. Vi skal selvfølgelig arrangere en feiring for medlemmene våre – og for hele lokalsamfunnet.»

Men for Robert er det ingen tvil om hvorfor folk ønsker å bli værende i området.

«Livet her oppe er veldig bra. Selv om det regner i fire måneder i strekk, sier jeg til kona mi når solen omsider titter frem: Hvorfor klaget vi egentlig? Vi har havørn som seiler over oss, naturen er nydelig, vi har fjellene, og hvis du liker å fiske, er det helt fantastisk.»

Ønsker du å engasjere deg i prosjektet? Kontakt teamet på https://www.ornesil.no